Da 56k-modemet bestemte tempoet
Pipelyd, opptatt telefonlinje og bilder som sildret ned linje for linje: slik formet knapp båndbredde nettsidene, vanene og tålmodigheten vår.
Lyden først: pip, skrap, hvit støy og en slags metallisk hvisking. Så, etter en stund, stillhet. Du var på nett. Og hvis noen løftet røret i stua, var du ikke det lenger.
56k som aldri ble 56k
«56k» var markedsføring med en liten fotnote. Standarden V.90 ble godkjent i september 1998, og i praksis kom du aldri opp i 56 000 bit i sekundet. Det tallet du oftest ser nevnt, er omtrent 53,3 kbps nedover. Det henger sammen med grenser for signalstyrke på telefonlinjen, og er ikke en fast fartsgrense i selve standarden. Oppover var du på rundt 33,6 kbps. Fikk du linjen via en bedriftssentral (PBX), kunne det gå enda tregere, i størrelsesorden 26 kbps.
Kort sagt: du kjøpte 56, og fikk i beste fall litt over 50.
Regnestykket som styrte alt
Et lite overslag, og merk at dette er ren regning med en antatt fart på 40 kbps, ikke noe vi har målt:
- Et bilde på 100 kB er 800 kilobit. Det tar rundt 20 sekunder.
- En sang på 3 MB er 24 megabit. Med samme fart: ti minutter, hvis ingen løftet røret i stua.
Det regnestykket formet alt:
- Bilder ble små, fargene ble få, og alt som ikke var nødvendig ble kuttet.
- Progressive JPEG-er og interlaced GIF-er viste først en uklar skisse og skjerpet seg etter hvert. Da kunne du i det minste bestemme deg tidlig for om siden var verdt ventetiden.
- Alternativ tekst på bilder og vanlige tekstlenker var ikke pynt, men nødhjelp: slo du av bilder, kunne du fortsatt finne veien.
- Tid på nett var tid på telefonen, så det lønte seg å ha et mål før du ringte opp.
Hva har vi igjen av det?
Vanen med å vente er borte, men regelen står: hver byte er noens ventetid. En forside som drar med seg megabyte på megabyte med skrifttyper, skript og sporingspiksler er sin egen type uforskammethet.
Tålmodighet var aldri en dyd. Det var en nettverksbegrensning.